Fortid nåtid og fremtiden min
her på bloggen min fremover kommer jeg til og blogge om mitt liv på milepælen ungdomshjem
jeg skal også fortelle dere litt om livshistoria mi.
jeg vil gjerne dele dette med dere fordi jeg syns det er godt og få ting ut av værden og det
og den beste måten for meg er og skrive om det. Ikke snakke om det , men skrive om det.
Fortiden
da jeg var fra 3-7
hadde jeg det kjempe bra, jeg bodde i et stort hus med værdens beste pappa
og værdens beste mamma og min nyfødte lillebror og min plagsomme storesøster.
jeg kunne ikke hatt det bedre når jeg ser tilbake på det. ( akuratt der og da tenkte jeg ikke på den måten der )
en dag var jeg 5- 6 år og mamma tok meg med til en park, akuratt den dagen ville jeg ikke, kan ikke skjønne hvorfor, men jeg blånekta. mamma dro meg med. Når vi kommer dit så er det en mann som vi skulle møte.
han kommer bort til meg i motorsykkel dress ( han så veldig ung ut, han var litt bråå)
han sier Hei, jeg er Pappaen din. jeg var like bråkjekk tilbake og sa at pappaen min var hjemme.
fra den dagen husker jeg ikke noe mer.
Men en dag, når jeg akuratt hadde fylt 7 var den dagen som forandret hele livet mitt. ( ihvertfall sånn jeg ser tilbake på det )
jeg fikk vite at mormora mi var syk. ( den beste personen på hele jord, hun var på linje med mamma den gang i tiden ) hun hadde fått blodpropp i hjernen, noe jeg ikke viste hva var. og hun lå i resperator fra den dag.
etterhvert med tiden så fikk ejg vite at hun døde. og Mamma var jo enda mer glad i mormor en det jeg var, mormor var der alltid for mamma. Og når hun døde knuste det mamma helt.
og det er fra den tiden alt begynte.
mamma var mye borte hjemmeifra og "pappa" sa hun jobbet heltiden, jeg savnet mamma fryktelig mye.
og jeg viste ikke at hun hadde det vondt, for jeg var jo bare liten og skjønte ingenting.
etterhvert som tiden gikk så kranglet mamma og "pappa" veldig mye.
en dag setter "pappa" seg ned med meg. han forteller at han mannen jeg møtte i parken for ikke lenge siden, er pappaen min. Jeg trodde ikke på han med en gang, og låste meg inn på rommet.
det var fryktelig sårende. For "pappa" hadde vært min pappa siden jeg var tre, og jeg og mamma og isabell flyttet til han . Jeg hadde lurt på det før i og med at søstra mi hadde mobbet meg når vi kranglet og sagt at "pappa" ikke var pappa.
jeg slet i begynnelesen med og tro på det, for i hjertet mitt var det bare en pappa.
en dag hørte jeg at mamma og "pappa" kranglet. jeg fikk ikke sagt noe før mamma tok meg med hjemmenifra.
og det var dagen vi flyttet ut. jeg var kanskje 8 -9 år.
vi flyttet til et sted like ved vestli. Mamma jobbet ofte, og var borte om kveldene
vi hadde barnevakt , ei som bodde likeved.
men en dag jeg og lillebroren min lå og sov, våknet jeg , hadde hatt mareritt og ville legge meg i senga med mamma, mamma var ikke der og hun var ingen sted og se. jeg ble fryktelig redd, for det værste for meg på den tiden var og være alene hjemme. jeg begynte og gråte og ble helt hysterisk.
jeg gikk over til naboen vår og ville låne tlf. de fikk vite jegvar alene hjemme jeg fikk ikke tak i mamma, og jeg og lillebror ble der over natta.
dette begynte og skje oftere og oftere. det var ikke mye morsomt. og Lillebroren min var der bare mindre og mindre. fordi stefaren min som er pappaen til lillebror like det det ikke. men han hadde ingen rett over meg.
jeg var hos stefaren min ganske ofte. Og han hentet meg på natta om mamma ikke var hjemme.
etterhvert flyttet vi tilbake til nordstrand bare jeg og mamma, like ved en skole som het nordstrand barne skole.
jeg byttet skole, fikk nye venner og mistet mange av de gamle vennene mine.
rundt denne tiden hadde jeg det vanskelig, jeg var mye redd. og mamma begynte og drikke smått foran meg. det var vanskelig for meg og se at hun drakk. og hun begynte og forsvinne mer og mer, på en pub like i nærheten.
det var ikke mye gøy, men jeg var veldig glad for at jeg hadde stefaren min og tanta mi på den tiden
for de pleide og komme og hente meg noen ganger som jeg var redd.
men jeg husker en dag, da all strømmen i huset gikk, og hus tlf ikke funka. da var jeg veldig redd.
jeg begynte og tenke mye på de siste årene, jeg savner og bo med stefaren min, jeg savnet vennene mine, jeg savnet når mamma og pappa bodde sammen. Jeg trengte en og prate med
og ejg pratet med helsesøster på skolen.
hun sendte senere et beskymringsbrev til barneværnet.. Og det fikk mamma vite ikke lenge etterpå.
om ble ganske sint, tror ikke jeg hadde sett mamma så sint før. og jeg vet den dag i dag at det var nok fordi hun ikke ville jeg skulle flytte fra henne, Som min søster gjorde når jeg var 8.
Rare kvinner kom på besøl innimellom, og spurte meg mange spørsmål om meg og mamma.
Jeg ville ikke fortelle hva som foregkk til dem, for meg betydde de ingenting. jeg viste ikke hvem de var en gang .
Mamma drakk oftere og oftere, og noen ganger kjente jeg henne ikke igjen. det er mye rundt dette som skjedde, som er ganske personlig. men jeg vet den dag i dag, at hun begynte og drikke fordi hun hadde det vanskelig. hun hadde mye og tenke på. Og i tilegg kom barneværnet inn i bildet. det må ha vært vanskelig for henne.
Men på den tiden, ville jeg bare være med mamma, mest når hun ikke drakk, for mamma betydde alt for meg, hun var hjertet mitt. Men ting ble etterhvert mer komplisert
vennene mine fortalte ting til foreldrene sine, som fortalte det til barneværnet. og jeg er glad for det, for det var jo ikke bra for meg som liten og se mammaen sin på den måten. Jeg kunne ikke se at det mamma gjorde var galt, jeg viste ikke hva som var rett og galt. Men jeg ville dele det med noen. Og foreldrene til vennene mine syns ikke det var riktig.
Men barneværnet brukte alt for lang tid på og flytte meg hjemmeifra. jeg var trossalt 9 - 10 år, de hadde vist at noe var galt fra jeg var 7. og enda lenger tid tok det.
Jeg vet ikke om mamma kanskje kommer til og lese dette, på en måte håper jeg hun gjør det og på en måte ikke. for jeg vet hun kanskje ikke syns det er greit at jeg skriver om det. og på en annen måte vil jeg hun skal se hva jeg tenkte om det på den tiden og hva jeg tenker om i dag når jeg ser tilbake på det.
Mamma drakk nå jevnlig hver dag, og jeg likte det ikke, Noen ganger fortalte jeg det og andre ganger turte jeg ikke. fordi jeg ville ikke krangle med mammaen min .
etterhvert som tiden gikk flyttet vi til et nytt sted med navn Ryen. ( jeg har flyttet mange flere ganger
men orker ikke skrive alle.
jeg likte meg svært godt der, vi hadde til og med fått en kattepus med navn Buster.
det var en ganske stor leilighet, og jeg ble venn med naboen som bodde over oss.
som het Rana. vi lekte og hadde det kjempe gøy.
mamma drakk litt på denne tiden også, men jeg må ærlig si at jeg ikke husker kjempe mye fra denne tiden. Jo jeg husker hun drakk, og hadde to mannfolk på besøk i løpet av tiden, og at hun forsvant innimellom men kom hjem dagen etterpå. jeg hadde naboen over i tilfelle noe skulle skje. Og tante, og stefaren min.
Jeg hadde også begynt og møte Pappaen min innimellom.. Og mine nye besteforeldre som på den tiden var kjempe skumle. jeg hadde også en annen søster. noe jeg ble kjempe glad for
for på den tiden var Min andre storesøster "OND" og jeg hadde ønsket meg en ny søster.
det neste som skjedde var at vi flyttet til et sted med navn stovner.
Der bodde vi i blokk, og jeg var nå mellom 11-12 år. Jeg byttet nok en gang skole.
Til vestli skole, der jeg fikk to besteveninner som het Ann mari og viktoria.
jeg likte meg her, men i leiligheten vi bodde i , i en blokk. syns jeg var kjempe skummel.
det var veldig lite og trangt , men mamma var mye oftere borte. som gjorde at jeg ofte gikk til tanta mi, fordi hun også bodde der. hun har alltid stilt opp og jeg er veldig glad for det, beste tanta som fins.
Stefaren min kom ofte og hentet Lillebroren min. Noen ganger meg også.
Jeg og lillebror var jo fortsatt veldig små, og veldig redde.
på denne tiden fikk mamma en ny kjæreste. Per, het han.
jeg syntes han var veldig skummel, men begynte etterhvert og like han.
han hadde en datter som var to år yngre enn meg, som jeg begynte og leke med når han hadde med henne.
det var kanskje på denne tiden jeg begynte og prøve og kalle pappaen min for pappa.
jeg følte det var feil, og følte at jeg ikke kjente han så godt. men den andre storesøstra mi sa jeg skulle gjøre det.
denne tiden var også svært vanskelig. når mamma hadde drukket litt opplevde jeg at hun kunne erte meg litt eller kalle meg for stygge ting. også når jeg og lillebroren min kranglet, stelte hun seg på han sin side og kunne kalle meg for ting. for meg var dette helt forferdelig, jeg hadde aldri opplevd mamma på den måten før.
hun sa direkte" haha du har tenna på tørk". jeg hadde blitt mobbet for det helt siden barneskolen. og var veldig sårbar bare noen nevnte det, og for meg og høre henne si det, noe som for meg var det værste noen kunne si ti meg på den tiden. det var helt forferdelig.
etter litt så flyttet vi litt lenger ned, mer på midten mellom vestlig og stovner,
i en blokk hvor vi bodde i nest øverste etasje.
der skjedde det en episode jeg husker innmarri godt.
Mamma hadde kjæresten sin på besøk, og de satt og dratt og koste seg istua. så spurte hun meg "er det greit jeg drar ut en tur jenta mi "? .. jeg tenkte en liten stund først, og var veldig glad for at hun spurte meg, men samtidig viste jeg at selv om jeg sa nei kom hun ikke til og bli hjemme. jeg prøvde og si nei. men hun dro likevel. jeg var alene hjemme helenatta. og var livrett for at tyver skulle komme. kl 4 om morningen ringte det på døra. jeg gikk og så i tittehullet, og ble drit redd, der sto det en mann, og jeg begynte og hylgrine. og løp ut på terassen og sto på kanten og skulle hoppe ned til naboen ( det var en plan jeg hadde lagt i tilfelle noe skulle skje ) .. jeg holdt hus tlf i hånda og skulle ringe ste faren min . jeg sto helt på kanten og det var kanskje 100 meter ned, eller mer. langt der nede
var det en dame som gikk tur med hunden sin, hun så meg. og hun tenkte nok at jeg skulle ta livet mitt.
hun ringte politiet som kom med en gang. Jeg forklarte hva som hadde skjedd, og de fant ut at den mannen som sto utenfor døra mi, var en fiskeselger. kl 4 på mårran.
politiet fikk også vite at jeg var alene hjemme, de ringte barneværnet ( barneværnsvakta) , som kom med en gang.
jeg hadde pratet med de en liten stund, også kom mamma og per hjem.
mamma var sørpe full, og barneværnet ville prate med henne, jeg hørte hun .hevde stemmen på kjøkkenet. Og hørte henne si at de bare skulle ta meg med, hun ville ikke ha meg uansett.
Så barneværnet kjørte meg til stefaren min. og der ble jeg hele natta.
det var ingen morsom opplevelse. jeg har fått en ørefik her og der, som ikke var mye gøy. jeg har måttet sitte utenfor døra en hel natt, fordi mamma var full og sovnet. Jeg har blitt kastet ut et par ganger. og ene gangen kom jeg på en instutisjon med navn Biemansgata. ( som i dag er lagt ned) . instutsjonen var midt i oslo.,
jeg var bare 13 år på denne tiden, og syntes det var veldig skummelt, det var andre ungdommer der, som var mye eldre som brukte dop. Noe jeg omtrent aldri hadde hørt om, og trodde ikke det faktisk var noen som brukte det.
jeg likte ikke dette veldig godt.
men etter 4 dager ble jeg flytter på en ny instutisjon som het lindern.
jeg fikk mitt eget store rom , med bad og alt mulig. Jeg likte meg veldig godt der.
og på denne tiden hadde jeg ikke kontakt med den onklige pappaen min, fordi vi hadde kranglet i og med at jeg fikk vite han ikke ville ha kontakt med meg når jeg var liten.
når jeg bodde der følte jeg meg veldig ensom, det var ingen som besøkte meg. Men når pappa fikk vite at jeg bodde der, så kom han. og det var jeg ganske glad for da. for da hadde jeg i hvertfall en.
etter to uker på lindern instutisjon. hadde jeg fått tilbud om og flytte i et beredskapshjem (kortvarig foster hjem)
Jeg syntes det hørtes kos ut, for jeg hadde jo sett på filmer at i fosterhjem fikk du nye glade smilende foreldre som elsket deg og alt var så perfekt. og det var det ikke. Jeg flyttet til beredskapshjem i Nannestad.
Jeg syntes de som bodde der var utrolig skumle og veldig perfeksjonister. Jeg fikk ikke en gang lov til og treffe kjæresten min, eller ha guttevenner, fordi den dama mente jeg var for ung til det. Og på den tiden hadde jeg nesten bare guttevenner.
det tok ikke lang tid før jeg fant ut at jeg ikke orket og være der mer. jeg var der i 4 dager også fant jeg penger til buss. og stakk til veninna mi Ann mari som bodde i oslo. så lånte jeg penger av henne og tok bussen til ramton camping plass. fordi jeg viste at tanta mivar der.
tanta mi ble veldig beskymret, men lot meg sove der. hun rakk akuratt og bre dyna over meg og kysse meg panna og sa natta, da jeg så en politibil, og jeg skjønte at de lette etter meg. jeg begynte og gråte hysterisk, for nå som jeg endelig var hos tanta mi og hadde det så bra , så skulle noen ødelegge det. Politiet pratet med tanta mi, og tanta mi pratet med meg, og fortalte at jeg måtte bli med dem, hun klarte og overtale meg.
Politiet kjørte meg hjem til mamma. Mamma lagde mat til meg, og jeg var veldig glad for og se henne igjen.
fostermora mi kom den kvelden, og ville prate. jeg var redd hun skulle ta meg tilbake og løp i armene til mamma og begynte og gråte. hun sa hun skjønte jeg ikke ville være der lenger. også enkelt var det.
søstra mi fortalte meg om en instutisjon hun hadde bodd på som hun elsket. jeg sa jeg ikke ville flytte noe sted.
men etter litt tid forstod jeg det selv. jeg ville ikke ha flere kvelder hvor jeg satt alene hjemme og gråt og var livredd. tror alle vet hvordan det er og være livredd, og det er det værste som fins..
dagen før jeg skulle flytte til milepælen ungdomshjem, var det krangel på fære igjen, mamma var ganske full og jeg var veldig redd og lei meg. jeg ga mamma en ørefik tilbake, og løp opp til den nye naboen vår, som hadde en gutt på min alder med noe av samme problemene. det var godt og ha han den dagen.
Milepælen ungdoms hjem.
Min særkontakt i barneværnet skulle kjøre meg den dagen , vi satt lenge i bilen og jeg så bare mer og mer grønne jorder, og følte at jeg var midt uti nowhere.
jeg kunne ikke se annet enn gress og skog. det var ingen trikk, t bane eller tog og se noe sted.
nå vi kom frem ble jeg møtt av en ung dame, og en annen dame med langt blondt krøllete hår. Og hun var kjempe skummel! barneværnet tok farvel og tanken jeg hadde i hodet der og da var "skal du forlate meg hos den gærne dama der?". jeg var livredd for Wenche, som hun heter. men lærte meg til slutt at hun var værdens beste !
jeg trivdes etterhvert på milepælen, men det tok sin tid.
jeg fortalte ingen om hvordan jeg hadde hatt det. Men en dag kom en dame på Jobb som jeg ikke hadde sett før. og noe av det første hun sa var " du har det ikke bra du, jeg ser det på deg". Og da begynte jeg og hylgrine, ikke vet jeg hvorfor. Men sikkert fordi noen hadde igjennomskuet meg. den dagen satt jeg og (Rita) og pratet hele natta. og jeg kan ikke beskrive hvor godt jeg følte meg dagen etterpå, jeg følte meg som et nytt menneske.
jeg ble godt kjent med Rita, og likte henne bare mer og mer, og etterhvert som tiden gikk ble jeg kjent med familien hennes også, som jeg knyttet meg veldig til. Det var som en ny familie for meg. Og det var en type trygghet som jeg aldri hadde hatt før. Det var deilig!. jeg kunne Ringe Rita hvis jeg fikk en meld av mamma som jeg ble lei meg av, jeg kunne ringe henne uansett hva som hadde skjedd, og hun stilte opp for meg. det var digg.
etterhvert begynte jeg på skole på det populære stedet "Årnes" runni ungdomskole.
jeg fikk nye venner, og til og med kjæreste. bedre kunne jeg ikke hatt det på starten der.
men ikke alle venner og kjærester er bra for deg. og det lærte jeg. Selv om jeg var kjempe glad i vennene og i kjæresten osv. så vet jeg i hvertfall den dag i dag at det ikke var det beste for meg.
Årene flydde, og her sitter jeg i dag, i senga på Nordlitun som denne leiligheten kalles igjennom milepælen .
jeg har bodd her i 3 År nå, og har kommet såppas langt at jeg har begynt i min egen leilighet. Som vil si at jeg bor alene innimellom, og at det er voksne her av og til.
jeg er så heldig og har søstra mi som bor på Jessheim, som har vært her for meg mens jeg har bodd på milepælen.
Så til de som kanskje har lurt litt på hvorfor jeg bor på instutisjon, så er dette grunnen.
jeg har hatt problemer rundt i familien som har gjort at jeg ikke kunne bo hjemme.
men det jeg også vil si, er at alt som skjedde mellom meg og mamma var nok ikke bare hennes feil, jeg klarte og starte kranglingene jeg også. Og hun er et godt menneske, men hun har ting og tenke på hun også.
og mamma er ikke den personen som beskymrer meg, eller sårer meg osv lenger den dag i dag,
har kommet meg over alt som har skjedd med mamma, og så og si alt er lagt i glemme boksen.
Skriver mer senere i dag !:)
